Solvår og Pål

Den 10. april 2011 dro vi fra Matema Beach ved Lake Nyasa via Mbeya til The Old Farm House i Kizolanza, hvor vi også overnattet på vei vestover. The Old Farm House var et idyllisk sted hvor vi første gang sov i stallen Ja, ombygd og i god stand. Ved andre overnatting hadde vi en egne hytter. Denne dagen var altså en transportetappe hvor vi gjorde oss klar til det virkelig store de påfølgend dagene: Ruaha nasjonalpark. Langs veiene så vi elendig trafikksikkerhet, butikker (med en helt annen standard enn det vi er vant til) og Pepsi og Coca Cola som ser ut til å eie hele landet. Et uttrykk er Fanta-babies: Sukkerindustrien som gjennom sine kampanjer hevder at deres drikkevarer er sunne, med påfølgende underernæring hos små barn. Tragisk…

Den 9. april 2011 våknet vi i en moderne stråhytte i Crazy Crocodile Camspite ved Matema Beach i nordenden ved Lake Nyasa. Innsjøen er den tredje største i Afrika. Etter frokost satte vi oss i en lokal stokkebåt/-kano, og ble fraktet til landsbyen Ikombe, ca. 15 km unna, og like under Livingstone Moutains. Ved siden av å livnære seg på fiske (da trenger vi ikke å nevnt at miljøgiften DDT, som brukes til bekjempelse av malariamygg, er funnet i innsjøen…), lever innbyggerne i området av å selge leirkrukker og andre bruksgjenstander av leire. Materialet hentes fra fjellene, og det var imponerende å se hvordan kvinnene i landsbyen lagde krukkene superraskt for hånd uten andre hjelpemidler. Kisi-keramikk (pottery) er betegnelsen. Vi merket at de hadde hatt besøk av vestlige turister før, for her var de noe mer pågående enn de andre stedene vi hadde vært innom. Men det kan også være vanskelig som velstående vestlig i møte med andre mennesker som har minimalt med ressurser materielt sett.
Etterpå ble vi fraktet i kano til markedet i landsbyen Lyulilo, noen kilometer nord for Ikobe, før vi satte oss i bil tilbake til Crazy Crocodile Campsite. Der ble vi vartet opp med kunsteriske innslag i form av trommer og dans, før kveldens middag ble fortært. Ved leiren var det også et rikt fugle- og dyreliv.

Fredag 8. april 2011 dro vi fra Utengule Coffee Lodge ved Mbeya til Matema Beach ved Lake Nyasa (også kjent som Lake Malawi). På veien stoppet vi ved en bananplantasje: Etter en liten biltur blant banantrær kom vi fram til et hus hvor vi ble invitert inn for å spise avokado, kjøtt og kokte banener (høres kanskje rart ut, men i Tanzania tilsvarer bananer vår potet, og kan brukes til alt). De hadde virkelig stått på for å servere 12 nordmenn det ypperste de hadde. Denne hyggelige familien var en del av et lite banansamvirke, og i tillegg høstet de avokado. Vi ble fort klar over at det er mye vi ikke kan om dyrking av eksotiske trær og frukter.

Den 7. april 2011 våknet vi i Utengule Coffee Lodge: en gammel kaffeplantasje, nå omgjort til overnattingssted myntet på «vestlige» overnattingsgjester. For her er standarden storartet! Noen av oss spilte også tennis for første gang! Vi ble godt mottatt på landbruksskolen i Uyole, hvor vi, etter en presentasjon og litt småsnakk, fikk servert tradisjonell lunsj: Kokt egg, maispannekake og te med mjølk. Deretter fikk vi en omvisning på området hvor de bl.a. holder på med forsøk og planteforedling. Også her har de merket klimaendringene, og de prøver derfor å avle fram planter som er tolerante for tørke og insekter. Etter å ha tatt Mbeya i nærmere øyensyn (dvs. byen omkring) på åsen ved skolen, fikk vi servert middag på Stockholm Hotel. Det var en opplevelse i seg sjøl. Mer trenger vi ikke si. Deretter bar det tilbake til Utengule Coffee Lodge.

Denne dagen besøkte vi Sao Hill, et sagbruk som ble bygd pga. et norsk bistandsprosjekt på 70-tallet. Også i dag skaper sagbruket mange arbeidsplasser for landets lokalbefolkning. En kan jo stille spørsmålstegn ved innførte trær for å få tømmer til sagbruket, påvirkning på det naturlige økosystemet, bruk av plantevernmidler og kjemikalier til treimpregnering… På et vis virker slike tanker noe upassende i et fattig land, men vel også passende tatt i betraktning at det er er norskeid selskap som eier sagbruket. Uansett nyttig informasjon, og på veien stakk vi også innom en teplantasje.

Ikke noe negativt i det. Det er nemlig her pepperen gror; i tropiske regnskoger. Udzungwa nasjonalpark er en del av fjellkjeden Eastern Ark Moutains. I nasjonalparken finnes det over 400 fugle- og 2500 plantearter, og ikke mist 6 apearter hvor 5 er endemiske. Dvs. at de kun finnes i dette området. Det gjelder også for 25 % av planteartene. En av de endemiske apeartene, Iringa Red Colobus, så vi faktisk på vår tur i Udzungwa nasjonalpark!

Gnu. Foto: Pål Klevan

Etter et besøk på landbruksuniversitetet (SUA) i Morogoro på formiddagen gikk turen videre gjennom Mikumi nasjonalpark og videre sør fra Mikumi mot det som var målet for dagens reise: området ved Udzungwa nasjonalpark.

Selv om Mikumi nasjonalpark ikke var noe hovedmål for reisen skulle vi likevel få en forsmak på hva Tanzania kan by på av viltopplevelser.

I bilen på veg inn i landet. Foto: Pål Klevan

Den 3. april 2011 var vi stort sett på reisefot: Fra Bomani Beach til Morogoro. Med oss på veien hadde vi professor Abdallah fra landbruksuniversitet i Morogoro. Han holdt et foredrag om skogbruk og skogøkonomi i Tanzania et par dager i forveien. En hyggelig kar som lærte oss mye om dette Afrikanske landet. På veien fikk vi se noe av den Tanzanianske landsbygda.

Dhow. Foto: Pål Klevan

Den andre dagen i Tanzania var vi på båttur til en lagune og plutselig midt i magroveskogen da høyvannet kom. Vi så et svært rikt fugleliv og merket godt at vi var kommet nærmere ekvator: Tredve grader i lufta og like mange i vannet! Da var det på med badetøyet, kjenne sanda mellom tærne og løpe ut i vannet

Det er ikke ment som en aprilspøk. Vi har heller ikke begynt å gå surr i datoer og årstall. 1. april 2011 startet vi på en fantastisk reise i Tanzania. Det var ingen mulighet for å legge ut bilder på direkten på den reisen, som gikk på tvers av hele den sørlige delen av landet. Når det ikke ble til at vi fikk lagt ut noe umiddelbart etter turen, tenkte vi like godt å vente et år. Nå har det året gått, og her kommer derfor en kort reiseskildring ett år etter.